Tentamensshit

Jeg skulle til USA 5. - 17. desember. Trodde jeg. Nå tenker du sikkert at jeg ikke skal allikevel, og synes litt synd på meg som har flagga med denne turen i øst og vest og nå ikke skal allikevel. Men det er der du tar feil. For jeg skal til USA, bare at det plutselig har blitt fra 29. november til 18. desember, altså en uke lenger. Så fint da tenker du, også tenker du at jeg skryter fælt. Jeg skryter fælt:) Men det her er ikke bare fint. For jeg går nemlig på skolen. Og skolen liker ikke at jeg stikker av, særlig ikke i tre uker. Skolen liker ikke at jeg stikker, særlig når jeg først skal en uke på ferie, og deretter tre uker på tour. Og noe annen skolen ikke liker er at dette er midt i heldagsprøveperioden. Stress. Hadde jeg reist den 5. kunne jeg trøkt tentamner inn fra 30. - 4. og kost meg fælt da. Men nå blir det jo ikke sånn, så jeg lurer litt på hvordan det blir. Men for all del, heller en uke på bygda i USA, enn en uke på tentamen i Kongsberg. Hvis jeg fikk bestemme. Men jeg bestemmer ikke, så det blir spenning i hverdagen fremover. Jeg krysser tunga.

Godt valg alle sammen.

20.september

Ligger jeg her..



5. desember



Ligger jeg her..


Det blir herlig. Skole er kjedelig. Sol er deilig. Dansing er gøy.
Reise er livet.

HiBu, Høivold og Arctic Monkeys

I dag har det vært en koselig dag. Med et par unntak så klart, utrolig klamt vær og utrolig mange mennesker i en gymsal på en gang. Men utenom dette har det vært fint.

Jeg stod opp, skrev lang klage til Erik Høivold eller voll eller vol eller noe, så droppa jeg å vaske og dro ned til Marte. Marte satte seg i den hyper-varme, gule bilen og vi kjøpte noen rundstykker, sa hei til Terese og Anette, sa hei til bestemor, som hadde kjøpt seg gullsko, sendte Anette ned i en heis med masse grønnsaker, kjøpte pakke til Anette og dro tilbake til Falsens vei. Der stod det en fiksferdigpakka frysebag med is og vann og pålegg som vi tok med oss ned til HiBu.
Og der satt vi. Midt på plenen utenfor Høyskolen i Buskerud. Vaktmesteren(eller han var sikkert ikke det, men det er et fint ord) susa forbi oss på sin ultramoderne Jeff 473 STI turbo grassklipper og knisa og fnisa av disse to jentene som hadde piknik med teppe, tørkerull, magasiner, kniv og p3. Men han kunne fnise alt han ville, for vi kosa oss gløgg i hjel. da vi hadde eti oss så mette som vi bare kunne vralta vi opp til den hyper-varme, gule og dro på polet. Der hadde vi den glede av å møte Høivold. Tjohei. Han ba meg om å sprette flaska og ta meg ei skikkelig kule, for nå hadde han gitt meg fem i spansk. (Jeg takker Astrid Vindenes) Og Marte prata litt om sin alternative "venninnefrokost" som hun hadde planlagt i morgen(særlig det, Marte ville bare sove lenge!), også var det god sommer til han. Jeg fikk kjøpt meg noen høye sandaler, det var fint. Jeg fikk henta noen resepter, det var fint. Vi fikk hilst på både Eirik og Viggo og Mats og Marius og Nora og Marita og Eirin og Kaisa Og Linn, det var fint. Og jeg rakk hjem til sommeravslutning på Jondalen skole, det var toppers. Men HEI. Nå glemte jeg noe veldig fint. Da jeg kjørte opp i gården så jeg at jeg hadde et ubesvart anrop på mobilen, og det var Marte. Nå har jeg sikkert glemt noe, tenkte jeg. Jeg ringte. Marte var helt stressa, og det var fordi hu hadde vunnet to billetter til ARCTIC MONKEYS på mandag!! Og herregud, det tok helt av, og vi dansa og vi sang, og jeg fikk være med. Helt til vi fant ut at det var 18 års aldersgrense, vi la dansen på hylla og satte opp en strategi:

Marte sier:
1. late som ingenting
2. vise leg. late som ingenting.
3: ( om vi ikke har kommet inn) vise mail.(Fra konkurransefolka, hvor 18års grensa ikke var nevnt)
4. komme inn=D

μari. Eirik <3 sier:
3 og 1/2: gråte krokodille tårer og vise puppa.

Marte sier:
ja! da funker det i hvert fall

Og hvis man slenger på et par høye hæler og litt "voksensminke", da er det null stress.
Vi gleder oss.

<3

Joda, jeg kan skrive en ny blogg jeg.

Så da var eksamen overholdt. Og det var en utrolig deilig følelse å gå ut av rom 109 mandag 4. juni. "Sommerferie" tenkte jeg og sikla på sola. Men det skulle visst ikke være noe ferie. Så nå sitter jeg her å har samfunnslære med Tore. Var oppom kjennerud før i dag, for jeg og Marte måtte følge etter Anette. Hu øvelseskjørte, og hadde ikke "L" bakpå. Crazy. Tilbake til Kjennerud. Jeg ville bare bli der oppe jeg. Å få litt farge. Det var bare det jeg ville si.

Nå er det så fine, deilige dager. Jeg elsker det her livet. Herlig herlig. Og dessuten er det under en måned til vi skal til syden. Mer varme, mer herlig og mer deilige dager, med mer is, mer vannmelon, mer bademadrass og mer solkrem.





Det var egentlig alt jeg hadde i hodet akkurat nå. Kanskje jeg kommer med noe skikkelig glupt om litt.

Om litt: Jo, NorwegianWood til torsdagen=D Tjohei<3

Bobil

"Sitter dere her eller? Jeg skal bare bort og kjøpe mobil."
Også gikk jeg på expert og kjøpte meg en mobil. Mobil på impuls.
Ikke at jeg egentlig ville ha ny mobil. Jeg har aldri vært så trofast med noen mobil noen gang som men den jeg har hatt nå. Jeg har ikke sett på andre, og ikke engang tenk på å se på noen. Jeg elsket virkelig den mobilen. Masse fin plass, og veldig deilig i funksjonene. Ekte kjærlighet rett fra levra. Men så begynte den å svikte meg. Ble plutselig avhengig av andre. Og det er ikke så kult. Så jeg måtte begynne å ha med andre når jeg skulle ut av huset. Når jeg glemte andre var det ikke noe respons hos mobilen. Det ble rett og slett for slitsomt. Så da ble det ny impulsmobil. Av og til må man bare gå videre i livet.


Jeg må innrømme at dette er et veldig heldig bilde av min nye mobil. Av en eller annen grunn er den ikke så stirlig når man pakker'n opp av esken. Den er ganske stor. Tror jeg døper den Bobil, eller kanskje Bob - il (Bob idrettslag). Eller bare Bob?


I dag har jeg vært på skolen selvom jeg er syk. Jeg har svartedauden. Pultene i klasserommet bare danser rundt, og det er 40 grader overalt. Men sporty som jeg er, møter jeg opp. Og jeg fikk virkelig noe igjen av å stille i dag. Anette hadde lagt A1 inn på pc'n. En herlig Sk time med A1 på øret. Redda dagen.

Nå krysser jeg at jeg har å krysse, og håper inderlig på å komme opp i bedøk skriftlig. *krysskrysskryss* Tenk så deilig.

Gehbizz

Nå har pleierne på Skavangeretun rota bort gebisset til oldemor. Haha. Stakkar. Tenk å måtte spise grøt resten av livet da. Så trist. Også på Skavangertun og da, der de har så mange velsmakende og spennende menyer. Men nei, grøt på oldemor. Skål.

Why does it always rain on me.

Mystifistisk

Her kommer det en dritlang blogg. Og den handler faktisk om noe sammenhengende, og rart.

I går var jeg hjemme. Og det er deilig å være hjemme når man ikke føler seg helt tipptopp. Jeg var alene hjemme. Og det er herlig å ha huset for seg selv av og til.

Men sånn var det ikke i går.

Jeg var trøtt, så derfor hadde jeg tatt med en dubb på soffan mens ”Malcom i midten” sto og surra på skjermen. Når man våkner da, er man jo helt i tåka, sånn er det jo. Og da jeg var helt i tåka hørte jeg noen som ringte på døra. Flere ganger. Jeg fikk omsider sumla meg opp av soffan, og tenkte ”Faen, jeg som sov så godt.” Men så tenkte jeg at jeg kanskje hadde låst, og kanskje det var pappa som kom fra jobb. Du vet, man tenker jo ikke helt klart når man er i tåka, for jeg låser aldri døra når jeg er alene, jeg er vanligvis ikke en bekymra person sånn sett, og dessuten har pappa husnøkkel festa på bilnøkkelen sin, og hvis han ikke hadde gått fra Hokksund, så hadde han sannsynligvis nøkkel til å komme seg inn med. Og dessuten så skulle jo pappa jobbe seint i går. Og han hadde aldri ringt på bakdøra, for den bruker vi aldri. Men som sagt, helt i tåka tenkte jeg ikke på noe av dette, og slepte meg selv mot døra. Og der stod det en spinkel, langhåret, stusselig jente. Hun var ganske ung, alså ikke under 20, men ikke 70 heller liksom. Hun kunne sett ut som en fra Jehovas vitne. For de liker nemlig å besøke meg, og det er jo hyggelig. For Jehovas vitne er hyggelige mennesker. Hun her var ikke hyggelig, bare ekkel. Og hun var ikke fra Jehovas vitne, fant jeg senere ut.

Der stod hun, sånn helt stiv og stirra meg inn i øynene, men hun sa noe skikkelig innøvd på gebrokken norsk. Setningen endte med; .. jeg vil gjerne vise deg noe. Æsj, tenkte jeg. Jeg hater folk som skal selge ting på døra. Hun så så stakkarslig ut, og jeg fikk litt dårlig samvittighet for å si at jeg ike hadde tid og deretter låse døra midt i trynet hennes. Eller, så slem var jeg jo ikke da. Men hun snudde seg, og tok sykkelen sin og gikk. Jeg la meg fredelig tilbake på soffaen, tenkte ikke noe mer over dama og prøvde iherdig å finne tilbake til den deilige midtpådagendubben. Men da ringte telefonen. Det var bestemor. Bestemor er min nærmeste nabo, og hun er veldig snill, for hun ringer alltid hvis det kommer noen som skal selge eller levere eller gjøre noe rundt husene våre, slik at jeg ikke skal bli redd. Men Hallo, tenker jeg, jeg er jo snart 18, jeg blir jo ikke redd. Men nå ble jeg redd. For bestemor hadde nemlig vært hyggelig med denne jenta, og spurt hva hun ville vise henne. Men da hadde jenta svart at hun måtte få komme inn.

Bestemor: ”Du kan vel si hva det er du vil vise meg uten å komme inn?”

Jenta: ”jeg prøver å gjøre dette hyggelig, slipp meg inn vær så snill.

Bestemor: ”Jeg vil gjerne vite hva du skal vise meg før jeg slipper deg inn.”

Jenta: ”Jeg kan vise deg det inne.”

Bestemor: ”hvis du ikke kan fortelle meg hva du vil vise når du står her ute, så er jeg ikke interessert.”

Og jenta tok sykkelen sin og gikk.

Dette var merkelig. Dørselgere pleier jo ikke å måtte inn. Og dessuten pleier dørselgere å presentere seg, noe jeg kom på at hun ikke hadde gjort. Og Jehovas vitne presenterer seg i alle fall. Alle som vil oppnå noe presenterer seg, for da fremstår man som hyggelig og oppriktig, og folk opparbeider seg et godt inntrykk av deg. Jeg gikk ned for å henge opp klær, da jeg så at den andre ytterdøra vår, den foran, stod på gløtt. Det var da det gikk en stripe kaldt nedover ryggen min. Dette var ekkelt. I og med at jeg hadde sovet, eller vært i tåka den siste halvtimen. Og jeg starten å fundere litt mer. Jenta hadde sykkel. Hvem dørselger kommer på sykkel!?! Også i Jondalen, der det flere kilometer mellom hvert hus. Det er nemlig ikke mange som gidder det, og de som gidder har i alle fall moped, og kommer kun en gang i året. Og hallo, hvor hadde hun tingene hun skulle selge, hvis hun hadde vært en dørselger. Greit nok, så hadde hun en pose på bagasjebrettet, men tror neppe det er noe bigbusiness å selge ark, for noe mer kunne hun umulig ha hatt plass til i den posen. Nei, huff, dette var creepy. Jeg tok en sjekk på alle romma nede, snek meg rundt mens jeg pratet med mamma på telefonen. Men jeg fant heldigvis ingen. Hehe. Men hallo, det kunne vært sannsynlig, eller i allefall en god mulighet. En ringer på i ene enden av huset, og oppholder den som er hjemme, mens den andre sniker seg inn i andre enden og rundstjeler oss. Det er slik det foregår i Spania, og hun kunne sett litt spansk ut. Men uansett, de hadde ikke funnet så mye de kunne tatt med seg i førsteetasjen vår alså. Men ekkelt var det. Og jeg lurer forferdelig på hva den jenta ville! Pappa sa at det var sånne som ville inn og ”vise deg noe”, også stjal de fra deg. Bra jeg ikke slapp henne inn da. Men Hallo! På sykkel?! Jaja, hu var så spinkel at jeg hadde rundjult a, om jeg ville. Kunne satt meg på a så hadde a knekt!

HEI ny blogg

Nå har jeg virkelig ikke behov for å blogge om dagen. Det er jo sol.

Men allikevel. Det er jo bedøk.

I helga børste jeg støv av en CD jeg kjøpte meg for lenge siden. Eller lenge og lenge, men den hadde i alle fall blitt støvete. Minor Majority.

Jeg satte den litt spent i spiller'n, for jeg huska at dette var fin musikk. Og det var ikke bare fin musikk. Det var nydelig musikk. Og etter 40 sekunder, på nummer 8, fikk hele kroppen gåsehud. Gåsehud. Gåsehud.

Og ikke bare på nummer 8 alså, men den er fineste. Og 1 og 13 og 5 og 7 og 2 og 3 og 10 og 4 og 6 og 9 og 12 og 11 og alle.

Minor Majority - Reasons to hang around. Tidens nummer 1.

På mandag var det norsk vettu, og da hadde jeg skikkelig skrivesperre. Og ikke noe inspirasjon what so ever. Derfor skrev jeg et kåseri om ”Zon” reklamen, og sa masse stygge ting om de som viser sine skuespillerevner der. Sånn var det. Får sikkert 7.

I går derimot, da var det inspirasjon på høyt nivå. For da var jeg og mamma på shopping. Mamma og shopping kan av og til bli en veldig heldig kombinasjon. Og det var det i går. Jeg fikk en CD, og to sko, to par alså, fire sko. Og en kjole. Og solbriller. Det var en fin dag.

For øvrig. Pc’n min lever sitt eget liv, bare kobler av og på og av. Internettet alså. Derfor har jeg begynt å førblogge i word, smart.

For øvrig igjen. Jeg blir 18 snart for faen.

Herlige 19

På lørdag hadde Anita bursdag. Vi funderte litt på hvor gammel hun faktisk var blitt. Og fant ut at det var gamelt. Gamla. Det var duket for selskapeligheter i det såkalte "party-house". Og vi gledet oss. Gammel eller ei, ei som var enda gamlere hadde tatt med snurrebasser, jojo'er og air-hokey. Det måtte bli en fin kveld! Og det ble det. Med masse gullkorn;

"Jeg er best på snurrebasser!"
Anita etter noen drinker og noen fler.

Heidi prøver seg, men den fyker i vei og vil ikke snurre. Da uttaler hun;
"Jeg bare suger!"

Etter denne uttalelsen så var vi i gang!

"Jeg kan noen freshe triks med snurrebassen min, vil du se?"
Dette må være tidenes skjekketrisk, særlig når det kommer fra en jente.

"..snurrebassen min holder lengst, uansett!"
Sondre.

Og senere på kvelden, etter en tur på by'n og alt for mye alkohol på noen og enhver;

"Eirik da, edru som et fly! Jammen godt, vi trenger noen som deg i frelsesarmeen. Sånne som kan fly. Fly legohelikopter. Ja dæven!"
"Jeg er full som en sokk. Faen som jeg grynter."
"Fuckings motherfuker! Jævla jævel! Faen vi blinker på'n og tar IQ-kontroll! EQ-kontroll.. EU? Ja, faen, vi stoppern! Blink på'n!!"
"Nei dæven, nå løper vi 400-meter!"

Sondre var i fin form han. Og det ble en latterfylt biltur.

Den første solois

I går var jeg med Anita og Karin på Kiwi. Da kjøpte jeg meg årets første is på butikk, solois. Da er det ikke vår lenger, da er det nesten sommer. Også satt jeg i bilen til Anita, eller Karin da, og spiste den, og ved siden av meg satt Anita med solbriller. Det var en god følelse, en følelse av at vinteren aldri mer kommer tilbake. Hurra.

I dag har Mari bursdag! HippHippHurra! Mari får en kjempefin pakke av alle sine venner, fordi Mari er en skikkelig ålreit person. Mari er som sola, bare skinner og skinner, til og med når himmelen er fylt med skyer, baner hun seg ved og gir oss litt lys<3 Men det er litt rart at Mari er 18, for hu er liksom hu der lille. Hihi. Men nå er Mari blitt hu der voksne, og kan kjøpe ØL. Haha.
På fredag var vi hos Mari, og da fikk vi tapas, som Runa hadde bestilt fra "Det lille ekstra". Det var et utrolig herlig måltid. Og desserten var himmel. Brownies med hvit sjokolade oppå, men det ender ikke der, de hadde nemmelig putta brun sjokolade oppå der igjen. I fare for å gjenta meg selv; HIMMEL. I tillegg hadde Runa kjøpt masse vin til oss, også satt hun på Elkjøp og titta på tv mens vi var hjemme hos dem og gassa oss, også når hun kom og kjørte oss til byen hadde hun kjøpt med massevis av tyggegummi, ettersom det var hvitløk i tapasen. Mari har en snill mamma.

I dag har Terese bursdag!=D Gratulerer Terese! Lykke til med lappen! <3 Gleder meg til fredag.

One day at the form and color

I forrige uke var jeg en tur innom form og farge. Der var det stor oppstandelse og dramatikk, og alle løp rundt som om noen hadde tent på baken deres. Hvorfor, sier du? Joda. Det var nemlig sånn at Jette Graaner hadde opplevd noe helt nytt, og alle var forferdet. Det var store saker på gang. Og vi flokket oss rundt Jette som gribber rundt en død kalv, i allefall med den samme nysgjerrigheten. Der var'n. Like til høyre for det venste øyebrynet. Litt rød, og litt flat. EI KVISE! Ja, dere hørte rett. Jette Graaner hadde fått ei kvise. Og akkurat nå kunne jeg ønske jeg kunne beskrevet den som stor, ekkel, gul, hoven, betent, og med noe gul/oransje gugge som bare tøt ut når man stirra på'n for lenge. Men det kan jeg ikke si. For kvisa var kjempefin, bare litt rød, og helt flat. Så mer ut som om noen hadde tegna en liten prikk med en rød blyant. Litt oppskrytt kvisehysteri må jeg få innrømme. Jeg sukka litt og gav meg over for at til og med kvisene er fine på Jette Graaner.
Jette ville at jeg skulle blogge om den søte kvisa hennes, som hun selv synes var ekstrem og kjempe sjenerende. Så jeg blogga om den, for å være grei.

På søndag hadde Anders fått ei fyllekvise, men han visste det ikke selv. Da sa Ingis; "Haha, Anders! Du har den kvisa på nesa!" Siden han var alt for i koma til å ha merket det selv, ble han kjempeflau, og holdt seg på nesa resten av dagen.