One day at the form and color

I forrige uke var jeg en tur innom form og farge. Der var det stor oppstandelse og dramatikk, og alle løp rundt som om noen hadde tent på baken deres. Hvorfor, sier du? Joda. Det var nemlig sånn at Jette Graaner hadde opplevd noe helt nytt, og alle var forferdet. Det var store saker på gang. Og vi flokket oss rundt Jette som gribber rundt en død kalv, i allefall med den samme nysgjerrigheten. Der var'n. Like til høyre for det venste øyebrynet. Litt rød, og litt flat. EI KVISE! Ja, dere hørte rett. Jette Graaner hadde fått ei kvise. Og akkurat nå kunne jeg ønske jeg kunne beskrevet den som stor, ekkel, gul, hoven, betent, og med noe gul/oransje gugge som bare tøt ut når man stirra på'n for lenge. Men det kan jeg ikke si. For kvisa var kjempefin, bare litt rød, og helt flat. Så mer ut som om noen hadde tegna en liten prikk med en rød blyant. Litt oppskrytt kvisehysteri må jeg få innrømme. Jeg sukka litt og gav meg over for at til og med kvisene er fine på Jette Graaner.
Jette ville at jeg skulle blogge om den søte kvisa hennes, som hun selv synes var ekstrem og kjempe sjenerende. Så jeg blogga om den, for å være grei.

På søndag hadde Anders fått ei fyllekvise, men han visste det ikke selv. Da sa Ingis; "Haha, Anders! Du har den kvisa på nesa!" Siden han var alt for i koma til å ha merket det selv, ble han kjempeflau, og holdt seg på nesa resten av dagen.