Pappa jubler når det er tid for Farmen

Har du noen gang følt at det er noe som mangler? At det er en siste bit som må til for at puslespillet skal bli fullkomment?
Det har jeg, og det er vondt. Uten denne biten vil puslespillet aldri bli fullkomment, og man føler virkelig ikke at det har vært noe vits i å bruke så mye tid og energi på det.
Det føles som et sort hull, et hull som for alltid vil stå tomt til akkurat denne biten kommer og fyller det. For det er ingen andre biter som kan gjøre jobben. Joda, det finnes tusenvis av biter å velge mellom, og de er fine og flotte de, men det hjelper lite når de ikke passer. Jeg har lett både høyt og lavt, grått mange tårer, mistet meg selv et par ganger i jakten, og virkelig ikke ant hvordan det hele skal ende. Og jeg har fremdeles ingen svar. Det er rett og slett ikke noe lys i tunnelen. Og det er vondt, det føles som om noen stikker en kniv i hjertet ditt og vrir rundt, ikke en gang, men kanskje ti. Og det blør. Men det er tomt, håpet er snart ute, biten er vekk. Kanskje for godt? Jeg tørr ikke bevege meg mot denne tanken, for håpet holder meg i livet. Jeg gjør hva som helst, kan noen vær så snill å finne Frank Sinatra CD'n min!?!?!