Jeg er vel ikke den mest samfunnsengasjerte/orienterte i verden, det skal jeg ikke klemme under en gråstein. Men jeg kommer meg.
Mari har offisielt hatt en vekkelsesuke, og uten helt å vite hvorfor har hun fått et helt nytt syn på det å være menneske.
Nå skal jeg ikke sitte her å omtale meg selv i 3.person, men gå rett fra spøk til Halvor, nei jeg mener alvor. (kunne ønske jeg kjente noen som het Halvor, da den lille spøken ville blitt mye gøyere med en gang, men jeg gjør ei, så jeg går videre.)
På fredag kjøpte jeg meg kulturkort og dro på kino, så Drageløperen, felte noen(les: mange) tårer og dro hjem. Ja, jeg visste jo at ting ikke er rosenrødt i alle verdens kriker og kroker, men det var noe med denne filmen, noe jeg ikke helt kan sette fingeren på, som virkelig tok tak, langt, langt der inne.
På lørdag kom min søster hjem med nytt Monopol-spill. Det gamle måtte man pusle sammen før man kunne ta i bruk, så en liten oppgradering var ikke å forakte. Jeg kryssa alle ting jeg har å krysse, og håpa det var Disneyversjonen.
Men det var nymotens sak veitu, med kredittkort og greier. Og gatene var heller ikke de samme. Dessuten fikk en bot for å prate i telefon mens man kjørte bil, og hotellene så ut som skyskrapere. Fancy nok det. Men tilbake til detta med kredittkort. Heisann, vekkelse på gang. Kredittkort er farlig greier, det er jammen meg enklere å dra kortet enn å punge ut med tusenvis av papirlapper. Og jeg var blakk så fort som fy.
Når det er sagt, fant familien Torsholt dette spillet så underholdene at de glemte å spise middag og satt oppe til klokken 2(på natta altså) for å slåss om Oslos gater. Men artig var’e, jeg fikk jo tross alt være hamburger’n.
I går, mandag, satt jeg meg ned i soffan og ante fred og ingen fare. På tv-skjermen så jeg skriften ”Velkommen til Norge”. Jaha, tenkte jeg, og tok meg en appelsin.
”Velkommen til Norge” var en dokumentar om en familie som kom fra Afrika med håp om et lykkelig og fullkomment liv i landet vårt. Det var ikke så enkelt for dem. Å komme fra en kultur hvor folk er så åpne og utadvendte, og det er et fellesskap uten like, til et kaldt land hvor alle sitter klistra foran hver sin tv-skjerm, med appelsiner og helst ikke hilser på folk hvis de ikke er absolutt nødt, må være utrolig vanskelig. Da familien gikk seg en tur i nabolaget var det ingen som hilste på dem, når familien stod utenfor en oppkjørsel og kikka bort på noen naboer som pakka inn i bilen, ble de totalt ignorert. De gikk rundt og søkte kontakt, men ble indirekte avvist over alt. Ja de fikk seg en ordentlig seng og ei dynejakke, men de hadde absolutt ikke blitt lykkeligere. Lite visste de at nordmenn generelt var så innadvendte og lukket.
Ja, det har kommet til et trygt land uten krig, og fått seg en TV og noen appelsiner, men lykkerusen bruser ikke akkurat i blodet når ingen tar i mot deg, uansett hvor mye du ønsker og prøver å integrere deg, og barna dine kommer gråtende hjem hver dag fordi de blir kalt brunost og bæsj.
Jeg ble helt flau over at det faktisk er sånn mange er her i landet. Det er få som tar i mot nye, uansett hvor de kommer fra, med åpne armer. Det er jo litt skummelt med alt som er nytt og vi liker TV og appelsiner, forståelig nok. Allikevel, vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg. Hadde jeg flytta til Afrika og alle bare hadde gjemt seg i stråhusene sine uten å engang si hei aner jeg ikke hva jeg skulle gjort.
Mennesker er mennesker.
Vel, jeg har blitt litt inspirert i det siste, og vurderer derfor å gjøre dette til neste år.
