Noen ganger føler man at man fyller dagene med noe meningsfylt, noe som setter spor i livet. Som rett og slett er en brikke i det store puslespillet.
Noen ganger føler man at man bare svever videre, og kaster tiden man får rett i søppelkassa.

Nå om dagene er det mest av det siste. Jeg sitter liksom bare her, stirrer i skjermen. Utenom når jeg skifter bæsjebleier på jobb da. Jeg gidder ikke gjøre noe.

Jeg svever egentlig bare i en nervøs og ekkel uvisshet, som jeg får ekle frysninger av å tenke på.
Ja, jeg snakker om fartsboten som når som helst kan dukke opp i postkassa.
HVOR LANG TID TAR DET Å PUTTE DET DRITPAPIRET I EN KONVOLUTT, SKRIVE MARITORSHOLTBJØRNHOLTVEIEN36 OG FÅ SHØVVA DET I EI AV DISSA RØDE KASSENE?!? Herremin.
Kunne så ønske onkel politi bare hadde gitt meg pappiret i hånda, og ferdig med det.
Det er helt for jævlig å ikke ane hvor mye penger som faktisk ikke er dine lenger.
GI MEG BOTA, NÅÅ!

Faen ass.