Grapefrukt

Det har en fin og frisk farge. Litt vanskelig å skrelle, det hvite sitter liksom veldig fast i selve frukta. Lukter... grapefrukt.
Hadde ganske høye forventninger når jeg satte i gang, tok første biten, dyppa den i vaniljekesam. Nøt. Den var god assa, smakte liksom akkurat det fargen representerte, friskhet med et hint av syrlig greatness. Jeg heiv meg over frukten for å rive av neste bit. Iveren i bevegelsen ble plutselig brutt, syrligheten hadde tatt overhånd, og bredte seg som en bølge av noe ganen min ikke satte pris på. Samtidig strømmen minnene tilbake..

Norwich, Vermont. Desember 2007.
Fremmed familie. Frokost. Valgmulighetene: En halv grapefrukt, grapefruktjuice(uskuret må sies), pannekaker med grapefruktgelé. Tre uker. To alt for høflige jenter.
Jeg hadde rett og slett fortrengt hele min historie med denne frukten.

Men jeg fant løsningen, det gjelder nemlig bare å fylle på med ny frukt før ettersmaken kommer. Altså stappe innpå. Da er det relativt delig, forfriskende og ikke minst mettende. Og når du er ferdig heller du på med litt smaksrik drikke, for eksempel kaffi. Eller, jeg anbefaler vel ikke akkurat å helle på med kaffi. Da må den i så fall være kald, og det er heller ikke noe jeg vil unne andre. Kald kaffi. Glem det. Ta for eksempel saft, eller sjokomelk. Også putter du inn en tyggis etter det.

Voila.
Kos deg med grapefrukt.