Lover, you should've come over

Nå hører jeg på Jeff Buckley.
Det er søndag, og hele kroppen er søndag.
Jeg har nesten grått til "The Last Song", som jeg ufrivillig(i alle fall nesten) fikk sett i dag. Det gikk relativt greit, og jeg lo godt av forutsigbarheten, helt til de spilte kreft-kortet. Da stakk det plutselig litt dypere..
Ja, det er søndag altså, på godt og vondt.
I morgen starter en ny uke, med nye muligheter, og jeg skal virkelig prøve å få orden på meg selv. Hello sunnhet og trening. Lurer på hvor lenge jeg kan lure meg selv til å tro at "denne gangen skal jeg klare det". Jeje, får fortsette å prøve, hurra for det.

Uansett da. Det jeg skulle si. I dag ramla jeg over en blogg, noe jeg har en tendens til å gjøre. Og etterhvert som jeg skrolla meg nedover, fikk jeg en skikkelig rar følelse. Jeg leste igjennom innlegg på innlegg, og det var som om det var mine ord, og mine følelser. Fikk faktisk frysninger nedover ryggen. Har aldri opplevd maken. Det hender jo ofte at man kjenner seg igjen i andres tekster, men dette var noe helt annet. Det var som tatt fra meg, på en måte, som om noen bare hadde skrevet det for meg. Veldig rart, og fasinerende.

Nå lukter det festlig på rommet mitt, hm, tror jeg må svinge vaskekosten snart. Kanskje det lukter av meg... Jeg har jo ikke dusja på en stund......

Det er lov å ha silkesløyfe i håret,
selvom man ikke forlater soffan på en søndag.